Raud Tid ønskjer å vere ei plattform for debatt på den revolusjonære marxistiske venstresida. Innlegga vi publiserer er ikkje nødvendigvis uttrykk for vår eige redaksjonelle linje. Innlegg kan sendast til kontaktraudtid@gmail.com.
Av Mikael Lyngaas
I årets første nummer av Sosialistisk Framtid skriver sosiolog og styremedlem i Feministisk Initiativ, Line Schou om klassebegrepet og dens relevans i dagens samfunn. Etter flere tiår med utvanning av klassebegrepet ser det ut til å ha mistet mye av sin historiske betydning.
Men er den marxistiske klasseanalysen en mekanistisk og utdatert metode og burde den erstattes? For å besvare dette kan det være lurt å se til den mest aktuelle motstanderen til den marxistiske analysen, nemlig den nyere sosiologiske klasseanalysen som beskrevet av Schou. Den interseksjonelle analysen setter individer under mikroskop og viser til hvilke identiteter som er mest utsatte i samfunnet, men er den i stand til å forandre samfunnet som sådan?
Den nyere sosiologiske klasseanalysen handler om å splitte opp en befolkning inn i flere grupperinger med begreper som øvre og nedre middel-, over- og lavere klasse. Disse skillelinjene er basert på en gitt inntekt for å gi et bredere syn på inntektsfordeling i samfunnet og hvilke konsekvenser de har sådan. Dette er naturligvis veldig nyttig i forskning der man leter etter hvilke grupper som er mest utsatte for f.eks sosiale, mentale og økonomiske problemer. Man kan for eksempel lett finne ut at de som har lavest inntekt har høyere risiko for så å jobbe seg syke og utvikle helseproblemer. Den sosiologiske analysen viser klart at inntekt er en god indikator på livskvaliteten til individer. I land der man har mindre velferd og høyere arbeidsledighet ser man at disse forskjellene mellom folk er enda større.
Den interseksjonelle analysen på den andre siden fanger opp ifølge Schou “hvordan ulike gruppetilhørigheter i kombinasjon kan føre til at folk blir rammet av komplekse former for undertrykking”. Her blir klasse omgjort til en identitet i et nettverk av identiteter som utgjør interseksjonene mellom utsatte og marginaliserte grupper.
Det er ingen tvil om at det er overlappende lag av undertrykkelse for personer med minoritetsbakgrunn, kvinner og andre grupper, men hva er den virkelige årsaken til denne undertrykkelsen?
Interseksjonell teori ble først formulert av Kimberlé Crenshaw i 1989 og tok i bruk fargede kvinner som Sojourner Truth og Anna Julia Cooper (sistnevnte som er kjent som “moren til svart feminisme”) for å teoretisere hvordan fargede kvinner blir rammet av sexisme og rasisme slik som andre reduksjonistiske teorier hadde totalt oversett. Schou beskylder Marx sin klasseanalyse for å være for “fokusert på økonomi, materielle realiteter.”
Mye av bakgrunnen for disse teoriene og debattene går helt tilbake til 70-tallet. Disse teoriene kom som respons til de reduksjonistiske klasseteoriene som kun så på økonomisk undertrykkelse hos arbeiderklassen. Disse reduksjonistiske teoriene kom ut av flere tiår med strukturell undertrykking av kvinner, minoriteter og marxister. Sovjetisk teori-skriving ble derfor et redskap for å legitimere overgrepene som fant sted. Dette førte til en reformulering av Marxs teorier der man utelukkende fokuserte på den politiske økonomien, blottet for det Marx og senere marxister skrev om arbeiderdemokrati. Dette synet på klasse var, som de interseksjonelle feministene påståtte både blind for kjønn og rase.
Klassebegrepet i slike teorier glemmer selve essensen til det som er klasse. Klasse er nemlig ikke en identitet, men et sosialt forhold mellom de som eier produksjonsmidlene og de som selger arbeidskraften sin. Kapitalismen har skapt sosiale forhold som gjør det umulig å oppnå total frihet, fred eller likestilling. Arbeiderklassen har derfor vært nødt til å organisere seg i fagforeninger og i partier for å kjempe for sine interesser som står i direkte motsetning til de av kapitalistklassen som kun er ute etter profiteering.
Naturligvis vil undertrykkelse ramme individer forskjellig basert på inntekt, kjønn, seksualitet og rase, men det er umulig å forstå en type undertrykkelse isolert fra samfunnet som helhet. Vi må derfor binde opp disse formene for undertrykkelse til totaliteten som er klasse. Det er den eneste måten vi har for å kollektivt utfordre kapitalismen. Det er ikke snakk om å tilsidestille kvinne-, LHBT- og minoritets kamper men å vise hvilke begrensninger slike kamper kan ha. Klasse er viktigst fordi man kan faktisk «bruke» det til å ende klassesamfunnet.
Kampen for rettigheter blant marginaliserte grupper er naturligvis et viktig steg, men disse kampene må bli knyttet opp til et bredere politisk prosjekt, som er nødvendig for å samle folk og bygge solidaritet blant arbeiderklassen.
Ifølge Schou så er det Marx kalte proletariatets diktatur kan “Legitimere undertrykking og overgrep”, noe som igjen kommer fra den stalinistiske tradisjonen som trengte å legitimere byråkratisk kontroll og undertrykkelse. Når Marx skrev om proletariatets diktatur i Kritikken av Gotha Programmet så må vi huske at ordet proletariatets diktatur referer til “diktaturet” av hele arbeiderklassen som sådan, nemlig majoriteten av befolkningen. Dette impliserer jo en større grad av demokrati enn det representative vi har i dag, men er igjen kun beskrevet som et overgangssamfunn over til sosialismen. Videre beskylder Schou Marxs sine analyser for å være “eurosentriske”. Marx skrev mest om europeisk kapitalisme, nemlig fordi det var i europa kapitalismen oppstod, men han oppfordret også andre til å avvise et eurosentrisk syn, samt støtte frigjøringskampene i koloniene. I 1853 skrev Marx at inderne hadde blitt “sterke nok til å fullstendig styrte engelskmennenes åk”. Det å si at “[Marx] levde i en tid av knapphet og fattigdom, kamp om ressurser, som skiller seg mye fra vår” stemmer ikke helt. Selv om de europeiske landene er mye rikere enn det de var for 200 år siden er det fortsatt enorm fattigdom og knapphet i store deler av verden som gjør kampen for solidaritet på tvers av grenser svært viktig.
Klasse i Norge i dag
Schou skriver at “Norge i dag er i høyeste grad et klassesamfunn” noe som er helt korrekt, men går videre til å diskutere en kulturforskjell mellom inntekts-klassene.
Den moderne arbeiderklassen er på ingen måte homogen slik som den tidligere har blitt fremstilt som hardbarka industriarbeidere. Arbeiderklassen i dagens Norge inkluderer også godt betalte arbeidere i en rekke mer prestisjefylte yrker. Dette er det forøvrig ikke alle som enige i. I 2009 skrev den borgerlige avisa Minerva om en meningsmåling angående klasse der de konkluderte med at “Vi ser altså en langvarig tendens til at identifikasjon med arbeiderklassen svekkes”. Dette er det naturligvis flere grunner til, men det viser at vi på venstresiden har i oppgave å gjenreise klassebegrepet fra Marx.
Det er ikke slik at skillelinjene mellom de som tjener så-så mye står i direkte motsetningsforhold økonomisk sett, men majoriteten av norges befolkning har så å si samme interesse som klasse, nemlig ønsket å få alle sine behov møtt, ikke å tjene mest så mulig penger. .
Så kan det jo sies at de som eier småbruk og mindre bedrifter har splittede interesser, men disse er i et fåtall. Det er nettopp her begrepet om “klasseforæderi” kommer inn. Det å “forråde” sin egens klasse interesse for egen ideologi. Dette ser man mye hos for eksempel borgerlige velgere som ikke får noe ut av politikken som blir ført, men fortsetter å stemme dem frem ut av en ideologisk overbevisning om at et friere marked og lavere skatter vil komme dem til gode. Klasse-spørsmålet er derfor ikke et spørsmål om analytisk metode om inntekt og interseksjonelle kategorier, men om vi skal ta premissene som kommer borgerskapet til gode eller ikke. Vi må være klare på hvor motsetningene og undertrykkelsen ligger og om hvilke ideologier som støtter opp under disse.
Som Schou sier er det det “avgjørende å forstå dynamikken i samspillet mellom klasse og kjønn” i lyset av #MeToo. Den analytiske sosiologien er nødvendig i samfunnsforskning, men må ikke brukes til å forkaste den logiske klasseanalysen fra Marx.
Raud Tid 